Jeg innrømmer at jeg fortsatt ikke aner hva en Despacito er. Jeg kan ikke si om Khalid er en DJ eller bare en vanlig fyr. Linjen er uskarp mellom SZA og Sia (selv om de begge sparker en seriøs ræv) og Pink så usedvanlig blond ut for meg. (Disse høye tonene, skjønt.)
Jeg er en nesten 40 år gammel hvit fyr. Grammyene er kanskje ikke noe for meg lenger. (Min pre-tenåringsdatter elsket det skjønt, og det er mer enn godt nok.)
Så jeg nærmer meg det som en tilfeldig fotballfan på Super Bowl søndag. Selv om jeg kan (og gjør) sette pris på musikken som ikke er en del av min daglige spilleliste (hvis du ikke har spunnet Childish Gambino-platen ennå, du må rike Purnell til Mars og komme deg ut av banen min), jeg legger også mer merke til reklamene enn jeg kanskje ellers.
Apple hadde et par Animoji-steder som var direkte morsomme. Et romvesenhode Animojiing til Gambino var perfekt. Enhjørningene ga den akkurat passe mengde utløst WTF. Det var den perfekte kontrasten til det ellers nedknappede Apple.
De
Migos sted var rotete. Kanskje jeg bare er partisk mot bæsj-emojien generelt, eller at jeg synes "Middle Fingers"-sangen deres var ille nok til å få min forstads middelklasse på 14-åringen til å ryste litt på tvungen opprør. Men uansett. Animoji er gøy.Jeg var skuffet over å lese det med liten skrift at reklamefilmene var "profesjonelt animerte" - jeg ønsket veldig å se for meg noen veldig seriøse Apple-folk som leppesynkroniserer ikke så seriøst inn i en iPhone X om og om igjen og om igjen, for å få falske ansiktsmerker bare Ikke sant. Akk, ikke tilfelle.
Men det var Googles sted som virkelig skilte seg ut for meg.
Ikke alle bilder forteller hele historien. Hvis du er i følelsesmessig nød, ta kontakt: https://t.co/P5q9mFbDJPpic.twitter.com/Ok7yXJ4vB6Ikke alle bilder forteller hele historien. Hvis du er i følelsesmessig nød, ta kontakt: https://t.co/P5q9mFbDJPpic.twitter.com/Ok7yXJ4vB6— Laget av Google (@madebygoogle) 26. januar 201826. januar 2018
Se mer
Jeg savnet helt begynnelsen. Visste ikke engang at det var Google som gjorde det, selv om jeg begynte å lure på når jeg så all bokeh på bildene. (Portrettmodus i kraft.) Og så ga telefonnummeret på skjermen i Google Play Musikk-stil det bort.
Men det var menneskene som skilte seg ut. Historiene. Og selvfølgelig kickeren.
Det minnet om det utmerkede "Være sammen. Ikke det samme." kampanje fra noen år tilbake.
De mer kyniske blant oss tror kanskje at Google bare gjorde et selvmordsforebyggende sted på grunn av tilbakeslaget fra Logan Paul. Og det er nok ikke feil. Men det er også det riktige budskapet til rett tid, gitt selvmordene i musikkindustrien det siste året, for ikke å si noe om de over 100 personene i USA som tar sitt eget liv hver dag. Og med populariteten til "1-800-273-8255" selvmordsforebyggende sang, som også ble fremført live søndag kveld med beste nye artist-nominerte Khalid og den eventuelle vinneren Alessia Cara.
Så jeg vil tilgi Google for kanskje å være opportunistisk. Verre ville vært å ha ignorert muligheten totalt og i stedet kun fokusere på seg selv. Et teknologiselskap hadde allerede gjort det den søndag kvelden.
Det er ikke fullstendig forløsning for anstendighetens sorte hull som er Logan Paul og hans like. Men det er en start. Og det var den rette tingen å gjøre.
Men nå, Google, må vi snakke om Linus.