Å låse blikk med noen er bemerkelsesverdig fordelaktig. EN studere funnet ut at det gjør oss mer uselviske og empatiske. Det er mer sannsynlig at vi husker detaljene i interaksjonen med den andre personen etterpå. Men for å virkelig høste fordelene av å se inn i andres øyne, må du legge fra deg telefonen.
I denne alderen av konstant og tilsynelatende uendelig tilknytning, handlingen av ordspråklig logger av kan virke som et for mye personlig engasjement. Og helt ærlig, det er fordi det er det. Den moderne smarttelefonen har tilsynelatende endret måten vi jobber på og hvordan vi sosialiserer oss, og for ofte kan vi bli fanget av rituell tankeløshet ved å bla gjennom sosiale medier og se andres liv utagert gjennom video historier.
Det kalles eskapisme
Jeg er ikke overrasket over studiene som viser at vi er en teknologi besatt samfunnet, eller at det er så mange av oss som bruker tid på det i et forsøk på å unngå det som plager oss, eller det som kjeder oss. Dette kalles eskapisme. For tiden unngår noen av oss politikk, mens andre unngår mer alvorlige trusler mot vårt følelsesmessige eller fysiske velvære. Livet er tøft! Men det er i det minste internett.
Jeg er imidlertid av den tro at det finnes noe som heter produktiv eskapisme, så jeg har begynt å rømme til skogen. Det er like bra for deg som å stirre inn i noens øyne, og det krever ikke sosial omgang. I stedet for å gå på Twitter, Instagram og noen av de andre sosiale nettverkene jeg har festet til startskjermen min, eller lese gjennom mine lange lister med bokmerker fra mislykkes New York Times, jeg har valgt å tilbringe mer tid ute – vekk fra nyhetene, borte fra folk på internett og borte fra smarttelefonen min.
Jeg har valgt å tilbringe mer tid ute – borte fra smarttelefonen min.
Dette er en vanskelig praksis for meg. Jeg er en forbanna millennial som har hatt en datamaskin foran seg mesteparten av livet. Datamaskinen – som senere ble internett – var min flukt fra dvalen med å være tenåring i forstedene; fra hjertesorgen av mislykkede oppgaver på college; og nå, fra hverdagens stress. Gamle vaner dør hardt, og mine er å bla i det uendelige gjennom sosiale medier på smarttelefonen min mens jeg lå i sengen, lammet av frykten for det ukjente.
Jeg har imidlertid funnet tilflukt i det fri. jeg bruker Google Kart for å komme dit jeg skal, men når jeg er der bytter jeg til radioen og setter Pixel XL til ikke forstyrr. Jeg tar med en bok eller et blad for å lese - noe som holder meg opptatt. Jeg sitter ute med ost og kjeks, og forblir tilstede. De eneste distraksjonene her er insektene som surrer nær ørene mine... og maten min.
Selvfølgelig kan du finne andre hobbyer for deg selv, hvis det å sitte ute rett og slett ikke er noe for deg. Men jeg oppfordrer deg til å starte en praksis med å koble fra smarttelefonen og enhver annen Internett-tilkoblet enhet minst en gang i uken. Start med en halvtime. Mens du er ute, nyt nåtiden; i menneskene rundt deg, eller dyrene som med glede logrer med halen. Og husk å puste, for livet går fortsatt videre selv om du ikke har smarttelefonen.