Når, hvor som helst: Hvorfor du ikke bare kan bruke hvilken som helst telefon på hvilken som helst operatør

Presentert av bjørnebær

Talk mobiloperatører

Når, hvor som helst: Hvorfor du ikke bare kan bruke hvilken som helst telefon på hvilken som helst operatør

Sjansen er stor for at du har støtt på det på et tidspunkt. Du drar ut på landet, eller til en bestemt del av byen, og du mister signalet fra transportøren. Men et annet nettverk er der ute, og det tar opp slakk. Du streifer rundt.

I motsetning til fortidens bøffel, er det ikke en bekymringsløs opplevelse å streife rundt på andre transportører. Det var ikke før nylig at roamingavtaler uten kostnader var på plass for de fleste store operatører, i det minste innenlands. Internasjonal roaming er et annet beist, og som det skulle vise seg, et veldig dyrt.

Ting har blitt komplisert av introduksjonen av ulike implementeringer av LTE. Telefonene kan støtte det, men operatørene er store multinasjonale telekommunikasjonskonglomerater er trege med å tilpasse seg skiftende omstendigheter, selv om de allerede har overvunnet lignende omstendigheter før.

Så hva skal til for å ha flere enheter som støtter hver operatør? Hva hindrer LTE-avtaler? Og hvorfor er internasjonal roaming så dyrt?

La oss starte samtalen!

av Rene Ritchie, Daniel Rubino, Kevin Michaluk, Phil Nickinson

1. 01Phil NickinsonEr det for mye å be om at telefonen min skal fungere på en hvilken som helst operatør?

1. 02Kevin MichalukInternasjonal roaming er dyrt uten god grunn

1. 03Rene RitchieDen rotete politikken til LTE-roaming

1. 04Daniel RubinoVi har enhetene, bare gi oss roamingen

Roaming

Artikkelnavigasjon

• Enheter på tvers av operatører
• Internasjonal roaming
• Video: Alex Dobie
• LTE-roaming
• Retter roaming
• Video: Simon Sage
• Konklusjon
• Kommentarer
• Til toppen

Phil NickinsonAndroid sentral

Er det for mye å be om at telefonen min skal fungere på en hvilken som helst operatør?

La oss starte med vitenskapen. Mobiltelefoner bruker radiobølger til å flytte data fra tårnene til telefonen. Det er to hovedprotokoller for teknologien som gjør dette. Den ene heter CDMA – tenk Sprint og Verizon her i USA, men ikke for alltid – og den andre er GSM – det er T-Mobile og AT&T her i USA. Den forenklede forklaringen er at du enten bruker det ene eller det andre. Sprint- og Verizon-telefoner kan teknisk sett ikke fungere på AT&T- eller T-Mobiles nettverk.

Det blir litt blandet når du begynner å snakke om moderne smarttelefoner (som i et år eller to gamle) på Sprint og Verizon her i USA. LTE-data fungerer over GSM, så vi har telefoner som kjører på CDMA og LTE på en måte (men egentlig ikke) samtidig. Og mange av disse telefonene har faktisk både CDMA- og GSM-radioer, rett og slett for å spare på produksjonskompleksiteten.

Hvor GSM og CDMA streifer rundt...

Enkelt sagt er roaming å bruke telefonen og tjenesteabonnementet ditt til en operatør gjennom nettverket til en annen. Kompatible operatører implementerer ofte roamingavtaler for å muliggjøre deling av tårn i områder der de mangler tilstrekkelig dekning. Dette lar brukere ha en mer eller mindre sømløs opplevelse, selv om de er utenfor sin egen operatørs dekningssone.

Mens CDMA-operatører som Sprint og Verizon kan streife rundt på hverandres nettverk, er roaming først og fremst domenet til GSM-operatører. I USA har ikke bare store nasjonale operatører som AT&T og T-Mobile roamingavtaler (selv om deres er begrenset i omfang), men mindre operatører som Metro PCS og regionale operatører som Cincinnati Bell har også roaming avtaler. Disse regionale roamingavtalene bidrar til å styrke nasjonal nettverksdekning i visse områder, samt gir nasjonal dekning til regionale operatører.

Det andre problemet er spørsmålet om frekvenser. Telefonen du bruker må kunne fange opp frekvensene som en operatør bruker. Og ikke alle operatører bruker de samme frekvensene.

Men faktum er at vitenskapen stort sett tar vare på seg selv. CDMA er på vei ut. Ikke fort, men det går. Sannheten er at for de fleste er dette uansett ikke en stor avtale.

Som med alt annet i denne bransjen, handler det om penger.

Det er vitenskapen. Og det er egentlig ikke grunnen til at telefoner ikke «bare fungerer» på alle operatører. Som med alt annet i denne bransjen, handler det om penger.

De fleste telefoner i USA er «SIM-låste». Det vil si at de kun fungerer med et SIM-kort som kom fra samme operatør. Kjøpe telefonen fra T-Mobile? Du trenger et T-Mobile SIM-kort. Samme for AT&T, O2, Telefonica og MTS.

For å bruke en annen operatørs SIM-kort, trenger du en opplåsingskode. Dette er det som hindrer deg i å kjøpe den nye, nye telefonen som bare er tilgjengelig hos én operatør og deretter bruke den på en annen. Og det er synd.

Vil du unngå alt det? Kjøp SIM-ulåste telefoner. De kan koste mer. Eller, når det gjelder Googles "Nexus"-program, kan de koste langt mindre. Men uansett vil de gi deg den friheten du fortjener.

Q

Tar kompatibilitet med flere operatører inn i kjøpsbeslutningene dine?

876 kommentarer

Kevin MichalukCrackBerry

Internasjonal roaming er dyrt uten god grunn

Hvorfor er roaming så dyrt? For det kan være, det er derfor.

Det vi snakker om her er internasjonal roaming. I de fleste land har operatørene avtale om samarbeidsroaming - jeg lar deg roame på nettverket mitt hvis du lar meg roame på ditt. Det har ikke alltid vært slik, men det er det generelt i dag, og vi har det bedre for det.

Når du krysser grensen med den telefonen, men se opp, for roaming-avgifter kommer. Absolutt, det er noen utgifter transportørene pådrar seg ved bruk av tårn i et fjernt land. Tross alt må dataene dine slippes over grensen i mørket om natten, for ikke å bli fanget opp av grensepatruljeagenter. Det er det eller risikere at bytene dine blir konfiskert ved grenseovergangen.

Å, vent, sånn er det ikke. Her er tingen med internasjonal roaming: det koster like mye som det gjør fordi operatørene kan slippe unna med det. All vår kommunikasjon håndteres digitalt i disse dager - det spiller ingen rolle om det er anrop, tekstmeldinger eller internett data – det hele håndteres over de samme radioene, mikrobølgeoverføringene og fiberlinjene som krysser grensen.

Internasjonal roaming koster like mye som det gjør fordi operatørene kan slippe unna med det.

Det er absolutt ingen grunn til at internasjonale roamingkostnader ikke også kunne være fraværende. Hvis AT&T og T-Mobile kan komme overens, eller i det minste ikke overføre sine commiserate roaming-avgifter til kundene (du roamet på AT&T, men en av deres gutta streifet rundt på T-Mobile, så vi kaller det enda), det er ingen grunn til at AT&T i USA og Rogers i Canada ikke kunne komme til samme type forståelse.

Baby Bell Verizon

I likhet med AT&T kan Verizon Wireless spore sine røtter tilbake til 1877 og American Bell Telephone Company. AT&Ts landsomfattende ledningsmonopol ble brutt opp i 1984, og delte selskapet i syv teknisk uavhengige "Baby Bell" regionale telefonoperatører med en felles AT&T nasjonal lang avstandspartner. Bell Atlantic som dekker Pennsylvania til Virginia og NYNEX hadde New York til Maine; de to fusjonerte i 1996.

Bell Atlantic lanserte sitt eget trådløse nettverk i 1997, og kunngjorde to år senere planer om å slå sammen deres Bell Atlantic Mobile og PrimeCo Personal Communications trådløse tjenester med UK-baserte Vodafones AirTouch Cellular og Personsøking. Fellesforetaket fikk regulatorisk godkjenning og ble lansert i april 2000 som Verizon Wireless.

Bare to måneder senere fusjonerte Bell Atlantic med GTE (en telefonleverandør som hadde operert uavhengig under Bell System) og omdøpt til Verizon Communications. I løpet av det neste tiåret solgte Verizon systematisk deler av den gamle Bell Atlantic- og GTE-linjevirksomheten, og tilbyr i dag fasttelefontjenester i bare 11 stater. I tillegg til nasjonal trådløs dekning, begynte Verizon i 2006 å tilby en FiOS-fiber-til-hjemme-tjeneste for internett i TV-tjenester på utvalgte steder.

Det er ikke ulikt gebyrer for tekstmeldinger. Det koster transportøren en brøkdel av en brøkdel av en krone å behandle en tekstmelding (de sendes over bandet telefonen bruker for å kommunisere til tårnet at det er der). Men fordi vi ikke har noe annet alternativ før en ombestemmer seg, er vi tvunget til å betale det som er en ublu sum i forhold til kostnadene.

Internasjonal roaming er enda mer et over-a-fat-øyeblikk, siden det påvirker en liten del av kundene en liten del av tiden. Og fordi de ikke har noe annet alternativ, betaler de enten eller bruker ikke telefonene sine (og hva i helvete er det).

Hvis telefonen din er SIM-ulåst og kompatibel med en lokal operatør, kan du noen ganger få et forhåndsbetalt SIM-kort for utenlandsreiser. Men hvis telefonen ikke er det, åpne lommeboken.

Hovedårsaken til at roaming er dyrt er at operatører over hele verden bestemte seg imellom at det skulle bli dyrt.

- Alex Dobie / Administrerende redaktør, Android Central

Q

Hvordan betaler du for data når du reiser internasjonalt?

876 kommentarer

Rene RitchieiMer

Den rotete politikken til LTE-roaming

Jeg elsker LTE (Long Term Evolution, riktig 4G mobildata). Jeg kan sitte i den lokale kaffebaren og trekke ned 50 Mbps. Det er raskere enn mange Internett-tilkoblinger hjemme, selv med datadekselet. Poenget er: zoom zoom.

Jeg bor i Canada, en time fra grensen til USA. Når jeg krysser over, forsvinner min lynraske LTE og telefonen min faller til 3G. Det er rikelig med LTE-dekning i USA, men min perfekt kapable telefon kan ikke streife rundt på den. Det er den lengste ubeskyttede grensen i verden, men ve hvis jeg kunne bruke AT&Ts like flammende LTE-tårn.

Mens LTE teknisk sett er en åpen standard, er ikke LTE standardisert i det hele tatt når det kommer til frekvenser.

Det er en teknisk vurdering. Mens LTE teknisk sett er en åpen standard, er ikke LTE standardisert i det hele tatt når det kommer til frekvensbånd - det er 30 forskjellige segmenter som brukes av forskjellige operatører over hele verden. Dette var et problem da tidlige LTE-telefoner hadde begrenset båndstøtte. Nyere LTE-brikkesett støtter mange flere LTE-bånd – det er derfor selskaper som Apple og Samsung kan lage to eller tre versjoner av samme telefon og dekke det meste av verden. Nyere brikkesett støtter enda flere band; mulig antall modeller som trengs vil falle nærmere én.

Dessverre er det imidlertid et større og til slutt mer frustrerende problem: det er ingen LTE-roaming-avtaler på plass. Vel, nei, jeg tar det tilbake. Min operatør, Rogers, var den første nordamerikanske operatøren som tilbød LTE-roaming, den er bare begrenset til operatør 3. I Hong Kong. Takk for det.

3GPP langsiktig utvikling

Den første 3G GSM-mobilstandarden ble utgitt i 2000 som UMTS. I 2002 hadde 3rd Generation Partnership Project (3GPP) oppgradert det til HSDPA, noe som ga enda raskere nedlastinger, fulgt i 2007 av det raskere HSPA+. Teknisk sett er HSPA+ i stand til å laste ned opptil 168 Mbps, selv om det raskeste noen operatør har implementert har vært en fortsatt raske 42 Mbps.

I 2008 ble introduksjonen av Long Term Evolution, den første "ekte 4G"-standarden. LTE, teknisk sett i stand til å hastigheter opp til 300 Mbps (lykke til med å se det). Mens noen operatører opprinnelig implementerte den konkurrerende 4G-standarden WiMAX for nettverkene deres (spesielt CDMA operatører), har mer og mer LTE blitt en standard for 4G over hele verden, med til og med CDMA-operatører som Verizon og Sprint vedta det.

Telefonen min vil ikke fungere på en annen operatør, ikke på grunn av tekniske problemer, men fordi operatørene ikke har signert et stykke papir ennå. Kanadiske operatører var bevisst i å velge LTE-frekvenser som matchet de som ble brukt i USA, men det er ingen LTE-roaming.

De kan være bekymret for at det ikke er nok LTE-spektrum til å håndtere roamere, selv om det virker dumt gitt den beklagelige tilstanden til 3G-nettverk tidligere, og hvor lite roaming noensinne har vært en faktor. De kan diskutere hvor mye de vil kreve for privilegiet å roaming på LTE, som spiser data raskt, og hvordan de vil dele opp pengene.

Uansett, store selskaper beveger seg sakte.

Verizon har sagt at de håper å få LTE-roaming-avtaler med minst noen få andre operatører i Nord-Amerika, Europa og Asia innen 2014. Antagelig vil andre transportører følge etter.

Q

Vil du være villig til å betale for LTE-roaming?

876 kommentarer

Daniel RubinoWindows Phone sentral

Vi har enhetene, bare gi oss roamingen

Spørsmålet om roaming og om det i det hele tatt må fikses avhenger selvfølgelig av din personlige situasjon. I det store og hele, i de fleste utviklede land har transportørene etablert nettverk som dekker et omfattende del av befolkningen, og har roamingavtaler uten kostnad for kunden med operatører som kobler til soner. Internasjonal roaming er et annet spørsmål, men det er et spørsmål om bedriftspolitikk.

Dataroaming blir stadig mer et problem. Mens operatører har alle slags gratis innenlandske og betalte internasjonale roaming-avtaler for 3G, er de nesten ikke-eksisterende for 4G. Det er spørsmål om forskjellige frekvensbånd mellom operatører, og selv om det kan bety at O2 i Storbritannia ikke er kompatibel med AT&T i USA eller China Unicom bygger smarttelefonene mer og mer over skillet med utvidet båndstøtte på en enkelt enhet.

Produsentene gjør ikke dette for din fordel, selvfølgelig. De vet at internasjonal roaming er en liten del av kundebasen deres, liten nok til at det ikke ofte er et salgsargument. Det som driver deres voksende LTE-båndstøtte er stordriftsfordeler - jo flere bånd du støtter på én enhet, jo færre versjoner av den enheten du må lage for forskjellige operatører, og dermed jo mer penger kan du spare ved redusert produksjon kompleksitet.

Det er vanskelig å benekte at det ikke er bedriftens konkurranse når det gjelder å velge forskjellige LTE-bånd.

Årsakene til at operatører har forskjellige LTE-bånd er mange. Det er vanskelig å benekte at det ikke er bedriftens konkurranse når det gjelder å velge forskjellige band – det betydde at det tidlig var lettere å låse en enhet til nettverket gjennom ren maskinvarestøtte.

Et dusin bakerband

Mens UMTS, HSPA og HSPA+ opererer på en håndfull frekvenser rundt om i verden, førte en blanding av faktorer til at LTE ble delt mellom et dusin bånd over hele verden. I Nord-Amerika bruker operatører 700, 800, 1900 og 1700/2100 MHz frekvensbånd - shorthanded som bånd 4, 12, 13, 17 og 25.

Det er ikke det samme som i Sør-Amerika, hvor LTE kjører på bare 2500MHz-frekvensen, eller Europa hvor du kan finne LTE forskjellig på 800, 900, 1800 og 2600MHz stykker av radiospekteret, ellers kjent som bånd 3, 7 og 20. Australia og New Zealand er bare i 1800 MHz-blokken, ellers kjent som bånd 3 og 40. Det er ingenting sammenlignet med Asia, der mens LTE utelukkende opererer i 1800 og 2600 MHz-området, er det delt inn i båndene 1, 3, 5, 7, 8, 11, 13 og 40.

Alt i alt opererer operatører over hele kloden LTE på tretten forskjellige bånd spredt over mer enn 800MHz spektrum. Ingen radiobrikkesett støtter i dag alle disse båndene (i tillegg til CDMA, GSM, EvDO, UMTS, HSPA, og mer), men stadig flere produsenter bygger radioer som kan fungere på flere og flere frekvenser.

Det er også en god del regjeringspolitikk her - frekvensene som brukes av LTE i dag ble nesten universelt brukt til noe annet før. Hver regjering handlet uavhengig for å frigjøre gamle frekvenser - i mange tilfeller ble lisenser for analoge TV-sendinger drept til fordel for LTE-lisenser.

Den eneste måten å fikse LTE-roaming på i 2013 er at disse store saktegående selskapene setter sammen avtaler for å muliggjøre det. Maskinvaren i smarttelefonene våre støtter det, og støtter mer og mer av det hver dag. Mens regjeringer kan gå inn og gi mandat støtte fra smarttelefonprodusenter og samarbeid mellom operatørene, er alt som vil gjøre å raskt fremskynde prosessen. Vi kommer dit, det kommer bare til å ta en stund.

Vi betaler noen av de høyeste dataroaming-prisene i verden. Det er litt grovt.

- Simon Sage / Editor-at-Large, Mobile Nations

Talk Mobile Survey: Tilstanden til mobile skyer

Konklusjon

Det er ingen tvil, roaming er ødelagt. Men det er bare en del av et ødelagt system, en som bare vedvarer fordi vi tror vi ikke har andre alternativer. Akkurat da det virket som om vi fikk kontroll på innenlandsroaming, kom LTE og satte oss tilbake til der vi startet.

Internasjonal roaming har aldri vært bra. Enheter som støtter flere operatører har proliferert i løpet av de siste årene, til og med å bygge bro mellom GSM og CDMA med en enkelt enhet. Selv LTE, fortsatt i sin spede begynnelse og med roaming som tilsynelatende er lammet av en mengde band, støttes omfattende av moderne enheter.

Det er i kundenes og produsentenes interesse å ha enheter som støtter så mange frekvenser som mulig. Mer frekvensstøtte betyr færre modeller for produsenten å støtte, og det betyr bedre kompatibilitet for kunden. Problemet er transportørene. De er nesten universelt utrolig gamle selskaper, forankret i eldgamle wireline-industrier og med all bedriftspolitikken som følger med.

Nøkkelen til å fikse roaming, både innenlands og internasjonalt, 3G og LTE, er ganske enkelt å komme overens.